DSC_0078-01.jpeg

Hei, velkommen!

Her inne er nerdefaktoren høy, selvironien på topp og garderoben full av Disney - hang around why don’t yah?

Bucketlist item #1

Bucketlist item #1

Nå er jeg jaggu blitt 27 år gammel. 

Og da er man liksom voksen, har jeg skjønt. Jeg skjønte at jeg ble (ansett) som voksen et sted mellom 24 og 26 - men ikke for det, jeg har blitt ansett som en gammal kjerring så lenge at det er blitt et slags symbolsk emblem jeg bærer stolt med meg rundt. 

Bare fordi jeg liker å kjøre i fartsgrensa, ikke rørte alkohol frem til jeg ble 24 og liker å hekle så er du plutselig en gammel sjel.

Kan ikke skjønne hvorfor det.  

Men det er en stor forskjell på å være metaforisk gammel og være gammel på ordentlig

En liten trøst er at flere og flere jeg snakker med - både yngre og eldre enn meg - åpenbart har blitt enige om (sikkert på en eller annen generalforsamling jeg ikke har fått med meg) at 30-åra er de nye 20. 

Which is nice. 

Så i grunnen har jeg ikke noe å bekymre meg for - jeg har jo hele LIVET foran meg! 

Egentlig blir jeg jo bare 17! 

Vent. Det er kanskje ikke sånn det funker.

...

SAMMA DET! 

17 - 27 - 37 - 97!

Jeg gidder rett og slett ikke la alderen diktere hvordan livet “burde” se ut lenger - det gjorde jeg nemlig en stund and that shit got old reeeeeeal quick. Det gikk vel opp et lys for fortids-Mai-Brit, den gang bare barnet stakar; et sted mellom 22 og 24 år, at det var bare noe forbanna vås. 

Ain´t nobody gonna tell me nothin´! 

Det er verken hus eller bil eller båt eller barn i sikte, og om det i det hele tatt ligger på horisonten er det alt for tidlig å si noe om. Den kan selvfølgelig dukke opp, litt som isfjellet Titanic dundret inn i, som dukket opp fra intet. 

Og smadra hele skipet og sank det rett til bunns. 

Akkurat som de 3 B’ene ville gjort med livet mitt. 

Hehe, neida. 

(?)

Men nok sjø-referanser. 

Poenget er at jeg nå virkelig er på kursen (ok; NÅ er jeg ferdig) mot å bli gammel på ordentlig. 

27 var alderen på Charlotte Lucas; venninnen til Elizabeth Bennet fra Pride & Prejudice, som bodde hjemme hos faren sin som en gammel ugift peppermø, og som bokstavelig talt KASTET seg over tilbudet om å gifte seg med Mr. Collins (kjent som historiens kvalmeste mann). Rett og slett fordi hun nå var alt for gammel til at hun kunne sitte å tvinne tommeltotter til det kom en litt mindre spy-fremkallende frier knakande på dørren. 

Så jada. Times are a-changing.

I dag skjedde det forresten noe rart, som jeg kom på just nu - som jeg trenger litt hjelp til å tolke. 

Jeg spankulerte min vanlige rute hjem fra jobb, i et heseblesende tempo; litt som en katolsk prest med fanden i hælene. 

Jeg vil bare hjem. Og helst litt fort. Jeg mener; hvorfor være utendørs lengre enn nødvendig? 

Anyhow. 

Heseblesende, svett og anpusten som en sledetrekkende Husky blir jeg stoppet på toppen av en bakke på Tøyen av to menn med iPad. Vanligvis raser jeg forbi med nesa i sky, som den folkesky hermitten jeg egentlig er, men fordi de sto på toppen av en bakke jeg alltid trenger tid til å få igjen pusten fra å ha løpt opp, måtte jeg bare stoppe. 

Han ene sier; 

“Hei!” 

“Hei..?” Svarer jeg skeptisk. 

“Vi stopper folk på gaten i dag og stiller de to viktige spørsmål!” Fortsetter han. 

“Jasså..?” Svarer jeg mens jeg febrilsk fikler med pauseknappen på hodetelefonene mine. 

“Du ser ung ut, kan jeg spørre hvor gammel du er?”

“... Jeg er 26…” Svarer jeg fordi jeg allerede har glemt at jeg akkurat har hatt bursdag og blitt gammel (og åpenbart senil). 

“Jasså! Men da er jeg redd du er minst 3 år for ung, men her får du en kjærlighet så får du ha en fin dag!” 

*tar i mot en rosa hjerteformet kjærlighet på pinne jeg kaster i nærmeste søppelbøtte da jeg er ca 14% sikker på at den er forgiftet og de egentlig hadde tenkt til å dope og kidnappe meg*

Så mine damer og herrer; the million dollar question. Ble jeg stoppet fordi de syns det så ut som om jeg var godt over 30 år og de håpet å selge et abonnement på voksenbleier til min gamle skrøpelige kropp, og bare spurte om alder for å være helt sikker? For jeg mener, hvis jeg hadde sett YNGRE ut enn 30, så hadde de vel ikke stoppet meg i det heletatt - eller?!

Kompleksene; de popper opp som hestehov i veikanten. 

En riktig festlig bursdag - har DU!

Eller jeg da. 

Og jeg hadde en heidundrende fin bursdag - full av asiatisk mat, gaver, meldinger på facebook og smerte. Masse masse smerte. 

Hva mer kan man egentlig ønske seg på bursdagen sin? 

Tatt ut av kontekst høres jo det nitrist ut. Men det er ingen som trenger å ringe 112. Det var heldigvis valgfri lidelse. Lidelse for kunsten. Starten på noe virkelig virkelig stort - og vondt! 

For de som følger litt med på Instagram (if not, fy skam! Inn og Follow asap! @uttaforboksen) så la jeg ut et lite bilde på Stories av hvor jeg befant meg på torsdag - et sted jeg skulle ende opp med å bli sittende de neste 6 timene av bursdagen min; nemlig på Art & Soul Tattoo i Oslo

Endelig dere. ENDELIG! 

Min tenåringsdrøm er i ferd med å gå i oppfyllelse! Min Disney-sleeve er i full gang og jeg er full av masse rare følelser; lettelse over at jeg endelig er i gang, glede over å se meg i speilet og se hvor ufattelig kult det hele kommer til å bli når mesterverket er ferdig, og ikke minst frykt for hvor satans vondt det kommer til å gjøre. 

Time på time i smerte. Hele armen kommer sikkert til å ta 20 timer tilsammen, minst! 

Huff. Ich bin eine Kronidiot. 

Men hei - skarru se kul ut, så må nesten du bare bite tenna sammen, selv om det føles litt ut som om noen skraper en rusten spiker nådeløst inn i et åpent sår og armen din er i ferd med å dette av.  

It’s a cruel world, kids. 

Jeg har vært innom Art & Soul et par ganger de siste månedene nå for rett og slett å “skreddersy” hele greia med Nana, som er den sinnsykt talentfulle dama som har fått i oppgave å gjøre den ellers ganske trause, bleikfeite lille armen min om til et sabla kunstverk!  

Første tips til deg som vurderer å tatovere deg, er å ha med et referansebilde, enten på telefonen din, eller på en minnepen hvis du har mange du liker, og du planlegger et større prosjekt. Jeg hadde med rund 20 bilder av ulike motiver som jeg kunne tenke meg. Men fordi det finnes ufattelig mange Disney-tatoveringer der ute så var jeg ganske åpen for å gi henne frihet til å gjøre noe helt eget med det jeg hadde med meg. 

Jeg hadde bestemte “gjenstander” eller figurer som jeg definitivt ville ha med, og noen jeg også godt kunne tenke meg - bare dersom det viser seg at vi har litt plass å fylle på med noe mer. 

Etter et par runder med brain-storming og ikke minst litt att og fram på mail så har det kokt ned til rundt 11 individuelle tatoveringer, som skal smeltes sammen til èn one-of-a-kind sleeve tattoo!

Vi bestemte oss for å begynne på toppen, og jobbe oss nedover. 

Så den største først, mandror! 

Og hva er vel verdig den største og beste plassen, klæsj midt på overarmen, spør du? 

Once upon a time, in a faraway land,

A young Prince lived in a shining castle.

Although he had everything his heart desired,

The Prince was spoiled, selfish, and unkind.

But then, one winter's night,

An old beggar woman came to the castle

And offered him a single rose In return for shelter from the bitter cold.

Repulsed by her haggard appearance,

The Prince sneered at the gift,

And turned the old woman away.

But she warned him not to be deceived by appearances,

For Beauty is found within.

Altså, finnes det en vakrere prolog i noen film gjennom hele filmhistorien? 

Jeg spør selvfølgelig retorisk. For svaret er et rungende; NEI

Og som vi vet er det som skrives i caps lock ubestridt sannhet. 

Jeg griner. HVER gang. Det ekke til å unngå.  

Jeg griner mens jeg skriver. Altså, håpløsromantikker.no. 

Den er jo ikke helt ferdig enda, så jeg skal prøve å motstå fristelsen å ikke plastre bloggen og Instagram med bilder, da jeg har litt lyst til å vente til den er komplett før jeg viser den frem med hele sin pomp og prakt. Men jeg kunne helt seriøst ikke vært mer fornøyd hittil - selv om den akkurat nå er ganske lekkete og ekkel inni den lille plastlomma si. Nå har tatovørene funnet ut at de skal sette på et gjennomsiktig lite demonplaster som egentlig brukes på brannskadde, som sikkert har en superfantastisk egenskap og gjør at tatoveringen vil se smashing ut in the long run. 

Men. Jeg bokstavelig talt skrek da jeg tok den av idag morges. 

Skrek

Og ikke bare måtte jeg ta den av og minst et hudlag med den, jeg måtte sette på en ny igjen som skal sitte i 48 timer. Så det blir jo gøy. Jeg gleder meg allerede.  

 Bursdager betyr spisebonanza

Fordi du skal kunne unne deg en tur til Monsun, en asiatisk restaurant du normalt kun går til ved helt spesielle anledninger fordi det er bittelittegrann dyrt der, på bursdagen din. Det står faktisk i de Norske Lover. Det veit jeg bare, så du trenger ikke gå å sjekke. 

Jeg lyver aldri når det kommer til mat. Kun mengdene jeg har konsumert.

Monsun er en restaurant som ligger på Grünerløkka i Oslo som seriøst har DEN beste flamberte lakse-sushien i hele landet! Og har du ikke vært der, så vil jeg faktisk påstå at du ikke har levd. 

Påstander som det, samt den noe tvilsomme paneluggen jeg har investert i sammen med en rekke hipster-trøyer med hull i fra Zara, tror jeg er grunnen til at pappa sier; “nå harru vært i byen for lenge” hver gang han ser meg. Thanks dad. Tots appreciates. 

Men tar du egentlig de riktige stilvalgene her i livet hvis pappa digger klærne du går i? 

Jeg bare spør. For en venn. 

Og fordi jeg har den beste mannen i universet, som jeg har konstantert mang en gang og fortsetter å stå ved, så fikk jeg TO gaver! Jeg er som dere nå virkelig burde ha fått med dere en besettelse for kopper, da spesielt type Mummi (har du ikke lest innlegget mitt om mine 3 største samlinger så kan du gjøre det her), så tror dere da ikke jeg pakket opp en ADORABLE kopp fra den nyeste kolleksjonen til Arabia, som jeg kun hadde 2 av og nå bare mangler 1 for et komplett sett!?

Den andre gaven var sko - som dessverre ikke passet fordi jeg har boarderline herreføtter - men nye er på vei! 

#boydidgood   

Men temaet for årets gaver er definitivt ISKAFFE; the greatest thing since sliced bread.
Jeg har gode venner som vet at jeg har en usunn avhengighet til iskaffe, og som derfor har valgt å enable me in my addiction ved å gi meg liter på liter med dette flytende gullet.

I love you guys.

iskaffe_uttafor_boksen.jpg

Så alt i alt; en bursdag som definitivt vil gå ned i historiebøkene. Kanskje ikke verdenshistorien (but who knows?), men definitivt min personlige livshistorie - jeg mener enhver dag jeg om 1, 2, 5, 10 år ikke trenger å pådra meg en dundrende hodepine i å prøve å finne ut hva vi faktisk gjorde for noe, er en seier for min del.

Meg; “hva gjorde vi egentlig på bursdagen min i fjor?

Torkel: “hakke snøring.”

Det er et kort utdrag av en samtale vi har hvert bidige år. Vi kan bruke en time på å febrilsk prøve å huske hva som skjedde forrige gang jeg hadde bursdag, bare for å bli enige rundt en time senere at vi begge er to senile gamle tullinger som snart ikke husker hvordan mora vår ser ut, let alone hvor gamle vi er.


Nå er jeg litt spent på hvilke Disney-filmer dere tror jeg skal forevige på armen min fremover - klarer du kanskje å gjette?

Det er ikke lov å gjette Skjønnheten & Udyret. Det er juks.


NY SUBSCRIBE BUTTON!

Syns du det er bittelitt kjipt å måtte følge med på Instagram eller Facebook for å få med deg et nytt innlegg her på Uttafor Boksen? No worries mate - det har jeg fiksa for deg!

Bla helt nederst i innlegget for å Subscribe - da sender jeg deg en liten heads-up når det skjer noe nevneverdig her inne! So what can I say, except YOU’RE WELCOME!

Kvartlivskrisa - 27 going on 17

Kvartlivskrisa - 27 going on 17

New Zealand - Et nerde-mekka

New Zealand - Et nerde-mekka