DSC_0078-01.jpeg

Hei, velkommen!

Her inne er nerdefaktoren høy, selvironien på topp og garderoben full av Disney - hang around why don’t yah?

Tattoos fit for a Nerd

Tattoos fit for a Nerd

Ultimate Fandom

Jeg elsker å skrive, og jeg elsker pop kultur.

Noe av poenget med denne bloggen har vært å kombinere de to tingene jeg kanskje elsker mest på denne jord - som ikke er mannen min og mammaen min - her på denne ydmyke lille fargeklatten av en avkroken av Internett. En avkrok jeg fullt og helt skal være meg selv, til tross for hvor merkelig og sær noen kanskje syns at “meg selv” er.

Jeg identifiserer meg som en nerd, nesten som om det skulle vært en egen rase.

Det skal sies at det finnes en million forskjellige nerde-raser der ute, der nesten ingen nerd er lik, akkurat som det finnes en million forskjellige sportsidioter. Ikke alle sportsidioter bryr seg om fotball, selv om de kanskje lever og ånder for golf. Ikke alle nerder kan ramse opp alle grunnstoffene i periodesystemet, men kanskje de har memorisert alle replikkene i Pulp Fiction eller samler på tryllestaver som står til pynt på bokhylla i originalforpakning.

I am that kind of nerd.

Når en nytt popkulturelt fenomen kommer og slår meg overende med sin usannsynlige utrolighet, føles det litt ut som om noen fysisk graver seg inn til mitt hjertes dypeste hulerom med hammer og meisel, og røsker i absolutt alle snorene samtidig. Røsker så hardt at jeg mer eller mindre forsvinner ned i et sort hull av dypeste besettelse.

Bortsett fra at det ikke er et sort hull, men heller en rosa sky fylt av kjærlighet, sukkspinn og smultringer - der jeg danser forelska rundt på en eng av sjokoladegress og marsipanblomster, som i Charlie og Sjokoladefabrikken.

Så, mens jeg ruller meg i rundt i solskinn og vaniljepudding mens jeg ser på/leser/spiller denne serien/boka/spillet for femhundrede gang, i total lykkerus, er det egentlig bare en ting igjen å gjøre.

Getting inked.



One Ring to Rule Them All

Jeg fikk faktisk min første tatovering av mamma, da jeg var 16 år gammel.

Hvis ikke det sier litt om hvor usannsynlig kul mammaen min er, så vet ikke jeg.

Og det var en Ringenes Herre-tatovering. OBVIOUSLY.

Den er ganske liten, men for meg var det utvilsomt det kuleste jeg noen gang hadde gjort. Jeg brukte timesvis på å ta bilder av meg selv med armen i alle mulige positurer, og så generelt ut som en mega-idiot. Som alltid.

Siden det har jeg tatt *vrir og vender på alle kroppsdeler* 3 nye LOTR-relaterte tatoveringer. Og de gir meg fortsatt frysninger når jeg ser på dem.

Sånne frysninger som gjør at du får bittelitt lyst til å bryte ut i gråt og sang. Som Julie Andrews på toppen av fjellet i Salzburg.  

Jeg tror det er veldig mange som kjenner seg igjen i følelsen av å elske noe så høyt at det eneste som hjelper mot det som kan kjennes litt ut som en trykkoker inne i brystet, er å få det fysisk litt ut av systemet; lette litt på lokket so to speak.

Det jeg visste, med en 1.000.000 % sikkerhet, var at jeg bare MÅTTE ha en Ringenes Herre-tatovering. MÅTTE! Ellers kom jeg helt sikkert til å gå dramatisk opp i røyk, eller eksplodere under trykket.

Noe av det beste jeg vet er tilfeldige møter med andre fans med blekk, spesielt Ringenes Herre fans. Å vise frem tatoveringene sine til en som deler din intense kjærlighet for noe, føles litt ut som å møte et annet romvesen som kommer fra samme planet som deg. Eller at vi er medlem av samme topp-hemmelige orden, som Frimurerordenen bare en milliard ganger kulere; med hemmelig håndtrykk, gullring og menneskeofringer.

Det skjedde en gang jeg var på jobb på Mortensrudsenteret, og en av sikkerhetsvaktene ramlet innom som vanlig for å sjekke at jeg ikke var blitt myrdet og ranet. Midt i en helt vanlig samtale griper han plutselig tak i armen min og røsker den til seg - og det var bare så vidt jeg ikke tissa på meg for jeg var sikker på at han skulle legge meg i bakken og smelle håndjern på meg. I stedet drar han opp ermet mitt og hyler:

“Tolkien-fan? MEG OG!”

Og der sto vi, med ermene oppbrettet - litt som to Death Eaters i ferd med å tilkalle Voldemort.

Helt siden min første fan-tatovering har jeg hatt en bisarr, nesten tvangslignende tanke om at jeg skal inn i Guinness World Records som den med flest Ringenes Herre-tatoveringer. Det kommer nok av at jeg av en eller annen merkelig grunn bestandig føler at jeg må bevise min kjærlighet for hele universet, og alle i det.

Det har helt sikkert en bakenforliggende psykologisk årsak det også, som det meste som er rart ved meg…

CHOO CHOO Guinness World of Records I’m coming for you!!

Smerteskala utside håndledd: 3

Smerteskala innside håndledd: 4

Smerteskala langside arm: 5

Smerteskala biceps: 9

All Men Must Die!

Kanskje ikke den mest oppløftende og inspirerende setningen jeg har på kroppen, men det må tross alt være litt balanse i galskapen. Det kan ikke bare være solskinn og berlinerboller. Hallo.

Valar Morghulis

Som opptil flere av mine andre kunstverk så var denne også en konsekvens av en annen diagnose jeg lider av; nemlig spontanshopping.

Du kan aldri være helt trygg når du lider av spontanshopping. Du tror du bare helt uskyldig skal ta en kjapp titt på Shop.Disney sine nettsider, du vet, bare sånn for å seee og **BAM**! Du får et anfall av spontanshopping.

Spontanshoppingen bryr seg ikke om at du egentlig er blakk og det er 2 uker til lønning, eller at du prøver å spare til bolig, eller at du skulle vært en tur hos tannlegen for å sjekke noe som potensielt kan bli en rotfylling til 9.760 kroner. All in reach is laid to waste.

Just like Kings Landing.

Too soon..?

Sånn er jeg med tatoveringer også. Det trenger ikke å være planlagt, gjennomtenkt eller forberedt på noen som helst måte. Det bare passa sånn, akkurat der og da.

And thus it shall be!

Det skal sies at selv om jeg har en tendens til å være litt spontan når det kommer til å kjøpe ting jeg egentlig ikke trenger, eller permanent tildekke kroppen min med blekk, så har jeg ikke angret på en eneste en. Jeg tror jeg mangler den delen mange har som gjør at man angrer på enkelte valg man har tatt i sin ungdom. Jeg har sluppet ganske billig unna hittil.

Kanskje med unntak av det som åpenbart må ha vært en diett bestående av pasta og bernaisesaus i løpet av 3 år på høyskolen, basert på bildene som popper opp på Facebook innimellom. Helfigurspeil var det visst dårlig med i hybelen min.

Game of Thrones, eller A Song of Ice and Fire har definitivt stått veldig høyt på listen over fan obsessions. Til tross for alt hat som florerer rundt på Internett hva siste sesong angår, så har den serien vært en del av hele mitt voksne liv, og jeg kunne skrevet et helt innlegg om hvor mye den serien har betydd for meg (og det kan det godt hende jeg gjør også).

Smerteskala: 3



Travel bug

Tro meg den som vil, men jeg har faktisk interesser som ikke innebærer å sitte i soffakroken og døtte trynet fullt av bacon snacks og salt sild. Noen av dem innebærer faktisk aktivitet utendørs.

Nesten så jeg ikke tror det selv en gang.

Jeg jobber jo i reiselivsbransjen, så det er kanskje ikke helt utenkelig at jeg har satt av en ganske stor plass i hjertet mitt til reiser og eventyr - så naturlig nok har jeg et par reiserelaterte tatoveringer også!

Ryggtatoveringen tok jeg i Sydney og hvert dyr representerer et land vi besøkte på jorda rundt reisen vår;

  • En brunbjørn for Canada

  • En ørn for USA

  • En kiwi-fugl for New Zealand

  • En kenguru for Australia

  • En trane for Japan

Det er definitivt den største tatoveringen jeg har, og kanskje den med størst “wow-effekt”. Det er alltid utrolig moro å vise den frem (selv om det som regel er de to øverste som syns best sånn til hverdags), for selv om det ikke var jeg som tegnet den med mine egne personlige hender, så var designet og ideen min - credit where credit is due, syns jeg da.

Smerteskala: 8

Den siste reiserelaterte tatoveringen tok jeg i Cape Town i Sør-Afrika på studietur - og det var definitivt et spontanshopping-øyeblikk, men jeg liker den ikke noe mindre av den grunn!

Vi hadde en fantastisk tur, og det var første gang jeg hadde flydd så langt “alene”. Nå var jeg ikke helt alene, men alene som i uten mannen min. Så det var ingen som passet på at jeg ikke la fra meg passet mitt på en benk, eller ble lurt inn i en sidegate, ranet blind og voldtatt.

Og til tross for at jeg måtte passe på meg selv, så skjedde faktisk ingen av delene.

Så hvorfor ikke forevige seieren med en spontantur til tatovøren??

På baksiden av venstre arm har jeg det noen sikkert vil påstå at er et skikkelig hipster-motiv. Eller, kanskje ikke selve motivet, men ramma rundt. Og det er helt greit. Er ikke egentlig en hispster bare en gammel sjel i en ung kropp, som liker skrivemaskiner, buksesæler og bartevoks?

Der har du meg!

Hipster-brit.

Smerteskala: 5

Som dere kan forestille dere har jeg èn (MANGE) pinterest boards fulle av tatoveringer jeg måtte hatt 500 kilo ekstra hud skulle jeg satt dem alle til livs.

Men av en eller annen grunn så har jeg en sperre for å ta tatoveringer sør for rumpesprekken. Hodet mitt har bestemt seg for at tatoveringer på beina er for maskulint for de stuttjukke små tømmerstokkene jeg tasser rundt på. På jenter med lange vakre Victoria Secrets-bein, så ser det jo dødsfint ut, men jeg ser liksom for meg de fineste kunstverk bli til pløsete potettrykk på mitt cellulittbefengte lår. Et appelsintre hadde jo vært artig, på en trist, selvnedsettende måte.  

Jeg jobber iherdig med å prøve å bryte ned den veggen, for nå begynner det seriøst å bli litt manko med plass på den nordlige halvkule, og basillen har definitivt ikke sluppet taket i meg enda!

Det hadde vært utrolig gøy å høre hva du syns om fan-tatoveringer - har du kanskje noen selv, eller tenker å ta? I såfall av hva? Plz tell me, plz.

Eller kanskje du syns jeg er fullstendig hjerneskada?

Tell me anyway! Jeg lover å ikke bli sint.

Bryllupsguide for nerder

Bryllupsguide for nerder

Welcome to the FUN HOUSE!

Welcome to the FUN HOUSE!