DSC_0078-01.jpeg

Hei, velkommen!

Her inne er nerdefaktoren høy, selvironien på topp og garderoben full av Disney - hang around why don’t yah?

Fan tatoveringer - more to come!

Fan tatoveringer - more to come!

Det ligger noe i det at det når du først har tatt èn, har du tatt ti. 

Litt som med Smash, egentlig. 

Du åpner posen med den strengeste intensjon om å KUN ta èn. Du skal kun ta èn, fordi du seriøst ikke har gjort annet hele vinteren enn å døtte trynet fullt av dritt som har gjort at rundt 68% av klærne dine ikke passer lenger. Men før du vet ordet av det så er hele posen tom. 

Sånn er det med tatoveringer også. Plutselig er hele kroppen full, eller reservert til den dagen jeg på mystisk vis plutselig har råd til å oppfylle alle mine villeste tatoveringsdrømmer.

And that day will come my friends, og den vil bære med seg feriepenger og skattepenger; penger som garantert burde vært fornuftig plassert på en BSU-konto, men hei, jeg er 26 og har 4 lange år igjen med å ta skikkelig dumme avgjørelser jeg må bruke 30-åra på å gjøre opp for.

En sleeve (en tatovering som dekker hele armen, for de som ikke er kjent med tattoo-slæng) er noe jeg har ønsket meg utrolig lenge. Eller, det er et behov jeg i årevis har måtte undertrykke fordi jeg liksom aldri har hatt 20.000,- liggende rundt å slenge. Det har faktisk kommet til et punkt der jeg ser meg i speilet og nesen skvetter fordi det fortsatt ikke er noe der. Det er liksom noe som mangler. 

Og de som kjenner meg (eller som noen gang har pratet med meg i fem minutter) enten vet eller klarer å gjette hvilket tema ermet (er det bare meg, eller høres absolutt ALT supermegateit ut på norsk?!) skal ha. Hvis du allikevel ikke henger helt med, så har du åpenbart aldri snakket med meg, møtt meg eller på noen som helst måte hatt noe med meg å gjøre, noen sinne. Ever. 

Og det er synd, for jeg har lært at det å holde leserne på pinebenken iz good for biz så min munn er og forblir lukket! Men det kommer til å skje saker og ting i løpet av ukene fremover so stay tuned kids


Har du ikke lest innlegget om min samling av kroppskunst, kan du lese det HER!


Som dere vet så er jeg aller mest glad i tatoveringer som gir meg noe, noe litt mer enn bare at det er fint å se på når jeg ser meg i speilet. Jeg mener ikke da nødvendigvis et portrett av mannen min på innsiden av låret, for selv om han er kjekk og pen og alt det der så tror jeg ikke han hadde blitt særlig lekker 10, 20, 30, 40 år down the road. Så jeg vil spare han fra å bli en mystisk klump med svart masse jeg, når jeg er 70, må glatte ut med begge hender og en fot. 

Fan-tatoveringer føler jeg er blitt et ganske poppis fenomen, og du trenger liksom ikke være helt Dungeons & Dragons nerd (som for meg kanskje er den ultimate nerd i en liga for seg selv) for å ha et par i en eller annen krik eller krok. 

Men så er det allikevel noe sinnsykt hard-core å få noe skrapt inn under huden med nål og blekk, bare så noe kan være en del av deg for alltid! 

I tillegg til de jeg allerede har, er det et par enorme pop-kulturelle fenomener som har vært en stor del av livet mitt, men som av ulike årsaker (duste-boligsparing og møkka-pensjon) enda ikke har fått en permanent plass på kroppen min. 

Reservert hud

The boy who lived 

Hvordan jeg har kommet meg igjennom livet uten en Harry Potter-tatovering er egentlig ikke helt til å skjønne. Til og med for meg, som kjenner meg selv bedre enn noen andre jeg kjenner, så er det liksom noe ekstremt ukarakteristisk av meg å ikke ha fått ut fingeren og bare gjort det. 

Harry Potter er kanskje det popkulturelle fenomenet jeg vokste opp med som åpnet den aller første døra inn i fan-girl-world. And I never looked back! 

Jeg tror det som kanskje har ødelagt litt for meg, er alle de millionene av andre fan-girls/boys der ute som alle har det samme forholdet til bøkene, men faktisk har fått ut den forbanna fingeren, og kommet meg i forkjøpet. Det er så mange Harry Potter relaterte tatoveringer der ute at det er nesten ikke noe poeng å prøve å være original en gang. Ikke at mine er helt enestående originale de heller, men jeg går hvertfall ikke rundt og tror at jeg er den eneste på hele kloden som har One Ring to Rule Them All risset inn i kroppen for alltid. 

Så naiv er jeg faktisk ikke, tro meg den som vil. 

Det hadde forresten vært utrolig gøy (for meg) å se om du klarer å gjette huset mitt! 

Vinneren får… Heder og ære. 

May the odds be forever in your favor.  

  1. Ravenclaw - Wit beyond measure is man's greatest treasure. 

  2. Hufflepuff - Those patient Hufflepuffs are true, and unafraid of toil.

  3. Gryffindor - Their daring, nerve and chivalry set Gryffindors apart. 

  4. Slytherin - Those cunning folk use any means to achieve their ends. 

Nevermore! 

Innimellom er det litt om om det fremdeles ligger en svart liten emo-klump å ulmer et sted lang nedi underbevistheten min, som ikke vil gi slipp - som det faktum at jeg fortsatt elsker Edgar Allan Poe; mannen du kanskje kjenner som emo-bevegelsens stamfar. 

Det er noe med skrekksjangeren som pirrer den britiske 1700-talls husfruen jeg åpenbart må ha vært i mitt forrige liv, som arrangerte murder mystery party games for alle nabofruene i gata som holdt på kjede korsetten av seg der de satt og broderte puter på den 7. timen. 

Men da mener jeg skrekk i det overnaturlige-vampyrbefengte-svart/hvitt, 1930-talls formatet som skremte livsskiten ut av min forgjenger, men som nå på en eller annen morbid måte faktisk har blitt, nja, litt koselig! 

Bela Lugosi, Boris Karloff, Vincent Price - ah, skrekkikoner! 

Tim Burton har på en måte vært dørmannen som dyttet meg så hardt over dørstokken at jeg snublet hodestups inn i den mystiske skrekk-aktige verdenen jeg nå lever og ånder for!

Det er noe litt morbid, men allikevel utrolig vakkert med filmene hans som jeg ikke får nok av, og selv om det var The Nightmare Before Christmas og Edward Scissorhands var de to første Tim Burton filmene jeg forelsket meg hodestups i - så er det claymation kortfilmen “Vincent” fra 1982 som har skapt en tatoveringsdrøm hos meg!

...

Hva er det med ordet “kortfilm” som får en til å høres ut som den kvalmeste hipsteren, ever?

I sincerely appologize.

Vincent er en kortfilm om en gutt viss største idol er Vincent Price, som til sutt ender opp med å overbevise seg selv om at han lever i en skrekkfilm - selv om moren hans dukker opp innimellom for å minne han på at han faktisk er en helt vanlig 7 år gammel gutt, og ber han gå ut å leke. 

Relatable. 

Det er den siste scenen som på en forbaska magisk måte klarer å binde sammen Tim Burton og Edgar Allan Poe; nemlig da Vincent siterer det siste verset i “Nevermore”; 

His voice was soft and very slow as he quoted The Raven from Edgar Allan Poe; 

“And my soul from out that shadow, that lies floating on the floor shall be lifted - Nevermore!” 

Moomin

Jeg skjønner at alle mennesker er spesielle, og at vi alle er komplekse vesener fulle av selvmotsigelser og alt det der, men du kan begynne å lure på hvordan det i det hele tatt er mulig at en og samme person på en og samme dag kan høre 3 episoder med My Favorite Murder, og hoppe direkt over til en episode med Mummi på Youtube. 

Men sånn er det altså!  

Mummitrollet har bokstavelig talt vært med meg siden tidenes morgen, siden en fjern fortid da jeg fremdeles gikk i bleie og hadde fått en kassett med intro-musikken til TV-serien av mamma, som jeg danset freestyle rundt på stuegulvet til. 

En fun-fact er at jeg faktisk skriver nesten alle innleggene mine til Mummi-musikk. 

Å høre på det soundtracket er nesten litt som å få en varm og god nostalgisk klem av en svevende rosa sky - helt til du kommer til Hufsa-sporet og du nesten tisser på deg i det nostalgiske barndomstraumer lammer deg innvendig, og får deg til å glemme at du liksom er voksen nå, og ikke er redd for Hufsa lenger. 

Men jeg tror alle 90-ies kids er enige om at det ikke er helt sant. 

Hufsa er tross alt Mummidalens svar på Michael Myers, eller Twisty the Clown. 

Og ingen av de kan drepe deg bare ved å TA på deg, så jeg vet ikke hvem som er egentlig skumlest jeg?!   

Men så har vi jo lært at det egentlig er synd på Hufsa. 

Ensom og kald, og uten en eneste venn i hele verden… 

Så se til helvete å SNAKK da kvinnemenneske - ikke snik deg rundt i mørket og stønn med sammenbitte tenner som en ravende psykopat som er sekunder unna å sette en kniv i øyeeple ditt! 

Kanskje folk hadde likt deg litt bedre da! 

Har du tenkt noe på det eller?! 

Gah. 

Snusmumriken sier jeg bare - fornuftens stemme i en verden der skyene er rosa, alle sover 4 måneder av året, ingen går på skole og den eneste som faktisk gjør noe annet enn å gå rundt å drikke jordbærsaft hele dagen, er en mann som prøver å bygge et skip som kan gå både til lands og til vanns. 

Jeg tror hele Mummidalen hadde brent ned uten Snusmumriken. 

Dessuten er Mumrik utvilsomt Mummidalens George Clooney.  

Jeg mener; brunt viltert hår, mørke øyne du kan drukne i, he got smarts OG han spiller munnspill!? 

HABA HABA. 

Det er jo egentlig bare helt naturlig at noe som basically har vært med meg siden fødselen, skal være med meg i grava, også. Selv om jeg innser at Mummi etter 60 år som en permanent del av min kropp kommer til å se mer ut som en sviske enn et nusselig lite troll - but I’ll cross that bridge when I get to it.

Jeg vet at tatoveringer er noe de fleste enten har et love/hate relationship til, men jeg tror seriøst at 20 år down the road, så er det noe de fleste har og stigmaene rundt er mer eller mindre helt borte. Jeg kommer fra en familie der absolutt alle har tatoveringer; broren min, søsteren min, pappa og mamma har flest av alle! Og tro meg, jeg vet hvor heldig jeg er, for det er ikke alle som kan brette opp ermet og vise frem sin nyeste tatovering til mora si, og blir møtt med et anerkjennende nikk. 

Ironisk nok så har ikke den andre halvdelen av det ekteskapet jeg nylig har inngått noe kroppskunst, og det er littegranne rart med tanke på at han umiddelbart ser ut som han kunne vært et hardbarka medlem av Bandidos når han drar ut strikken og setter på seg skinnjakke.

Men vi ser jo ikke ut som svisker riktig enda, så det er fortsatt plenty av tid til sånt! 


Så! Hvis du skulle få lov til å bestemme over en liten kvadratcentimeter av min kropp; hva syns du jeg burde sette øverst på Tatoveringsønskelista? 


NY SUBSCRIBE BUTTON!

Syns du det er bittelitt kjipt å måtte følge med på Instagram eller Facebook for å få med deg et nytt innlegg her på Uttafor Boksen? No worries mate - det har jeg fiksa for deg!

Bla helt nederst i innlegget for å Subscribe - da sender jeg deg en liten heads-up når det skjer noe nevneverdig her inne! So what can I say, except YOU’RE WELCOME!

New Zealand - Et nerde-mekka

New Zealand - Et nerde-mekka

Hvordan komme over en fan-skuffelse

Hvordan komme over en fan-skuffelse