DSC_0078-01.jpeg

Hei, velkommen!

Her inne er nerdefaktoren høy, selvironien på topp og garderoben full av Disney - hang around why don’t yah?

Welcome to the FUN HOUSE!

Welcome to the FUN HOUSE!

Heisann sveisann!


Hm.

Som dere skjønner, prøver jeg desperat å finne en megakul “signaturhilsen”. Det er nemlig ett hundre prosent pri #1 for en nyoppstartet blogg (les; en noob som meg) i følge folk. Folk som har peiling. Det er nemlig visse ting som må på plass når man våger seg inn i det jeg i grunnen syns er en satans skummel sfære å rote rundt i når man ikke har peiling. Sånn som meg.

Et av dem er å ha en dødskul og hip signaturhilsen, så andre beboere av Internett umiddelbart skjønner at hei, det er jo ho derre litt rare som samler på barneleker og dropper pop-kulturelle film-quotes som absolutt ingen skjønner like it’s hot.

Til tross hva du som leser dette her kanskje tror, så har jeg egentlig såpass med selvinnsikt at jeg innser at det ikke er håp for noen som fortsatt sier “hip” og “dødskul”.

Ikke at det noen gang har stoppet meg fra å gjøre ting jeg åpenbart ikke er kul nok til!  

Som å starte denne bloggen.

For de som ikke kjenner meg så heter jeg Mai-Brit, og nei; jeg er ikke en 63 år gammel dame som driver med hundeoppdrett på fritiden, med en jovial innlandsdialekt alle av en eller annen mystisk årsak forbinder med det navnet.

Neida, jeg er fortsatt relativt ung - i 26 somre og 27 vintre har jeg levd i beste velgående på Norges beste østkant - utdannet litt av hvert, og befinner meg i skrivende stund (i følge wikipedia) 59,91 breddegrader og 10,59 lengdegrader nordøst i verden. Eller i Oslo, som det også heter.

Velkommen til Uttafor-boksen!

Dette her er min blogg, mitt bittelille hjørne av Internett og bidrag til blogguniverset. Som er stort og skummelt. Og her har jeg har tenkt til å gjøre det Albus Dumbledore instruere Harry om å gjøre med usynlighetskappa allerede i the Sorcerer’s Stone:

* Use if well.

Og ja, her bruker vi de engelske navnene, fordi navn ikke skal oversettes. Basta.

Hører du det Cappelen Damm!!

Takk for meg.

Opp igjennom har folk generelt syns og ment ganske mye om noe om, vel, meg. At jeg er litt sær, sier kanskje litt mye sært til tider og liker noen ganske sære ting.

Ikke at jeg vil anse det nødvendigvis som noe sært, men jeg er vel det jeg ofte opplever garden født før 1984 ofte beskriver som en real nerd.

En nerd er en person med et spesielt interesseområde eller en sær hobby.

Som vanlig har Wikipedia svaret på alle livets store spørsmål.

Det som gjør meg til en fantastisk god nerd, er det at jeg har et følelsesspekter som ikke ligner grisen. Med det mener jeg at jeg har en tendens til å føle ting noe jeg antar (og håper, for menneskehetens skyld) er sterkere enn gjennomsnittet. Kanskje spesielt for nerdegreier.

På en sinneskala som starter med den rosa Care Bear-bjørnen i det ene hjørnet og Karl fra Mot i Brystet i det andre, er jeg nok godt planta i Karl-enden av den skalaen.

Et perfekt eksempel fra forleden dag; da en kollega nevnte at han endelig hadde sett Avengers Infinity War for å forberede seg til End game, men hadde sovnet (?!?!) tre ganger da den hadde vært så kjedelig. Da brukte jeg resten av lunsjen på å konsentrere meg om å ikke stikke gaffelen min i armen hans.

Det som er frustrerende, er at det finnes communities rundt omkring i verden for, tja, sånne som meg. Akkurat på samme måte som at fotball-supportere møtes nede på pubben på torsdager for å skrike stygge ord mot TVen, og kaste løkringer på hverandre. Eller ski-entusiaster på kontorer rundt i det ganske land, som fyrer i gang prosjektoren i arbeidstida (?!) for å få med seg “innspurten” (hva nå i huleste det betyr).

Og det er jo hyggelig, for de som er interessert i sånt.

Men for oss andre, så finnes det dessverre ikke så mange steder vi kan gå på en mandagskveld etter dagens episode med Game of Thrones for å lufte hodet, vise frem det nye Hogwarts brevstemplet jeg kjøpte på Etsy, eller støttegrupper jeg kan gå til for å prate om Avengers Endgame. Som jo betyr at jeg blir sittende apatisk hjemme i sofakroken og brenner inne med alt jeg har lyst til å dele og snakke om.

!!!

Jeg vil rett og slett at dette her, denne ørlille kvadratmeteren av Internett som er min, skal være et sted du, ja du ja, kan henge med din nye sære kompis som kanskje er litt mer som deg, sånn du er egentlig, enn de fjortenhundreogfemogsytti bloggerne som av ulike undertrykte psykologiske årsaker jeg får bittelittegrann vondt i magan av å lese.

Selvfølgelig har jeg et ydmykt og mikroskopisk lite håp om at jeg, eller denne bloggen, kan være et slags alternativ, noe som er bare bittelittegrann annerledes. Litt uttafor boksen.

Kanskje du også har TV-benken full av Disney-filmer du ser i jevn rotasjon, bruker de usle små kronene som er igjen etter at regningene er betalt på Mummi-kopper og går med regnbuesokker som har ørsmå glitterpartikler i seg, så det ser litt ut som du har rappet de av føttene til en 8 år gammel jente.

I så fall har vi skummelt mye til felles.

Welcome to the FUN HOUSE!

Så, for å quote Albus Dumbledore igjen, som så fint sa til Harry i the Half Blood Prince:

Let us step into the night and pursue that flighty temptress, adventure!
— Albus Dumbledore
Tattoos fit for a Nerd

Tattoos fit for a Nerd